En historie av Claire
I mesteparten av tjueårene mine var jeg kvinnen folk glemte at de hadde møtt.
I mesteparten av tjueårene mine var jeg kvinnen folk glemte at de hadde møtt.
Ikke på en trist måte. Jeg hadde venner, en jobb, et liv. Men jeg kunne være på et jobbarrangement, eller i en venns bursdag, tre drinker inn i noen andres innflyttingsfest, og jeg så andre kvinner bare lande. De sa noe, og bordet lente seg inn. De gikk videre, og du kunne se at den andre personen kom til å huske dem.
Jeg gikk videre og gikk i oppløsning. «Claire? Litt høy, brunt hår?» Ingenting.
Jeg pleide å tro at løsningen var personlighet. At jeg måtte være morsommere, eller raskere i replikken, den typen person som alltid har en historie klar. Jeg er ikke den personen. Jeg låser meg i øyeblikket og kommer så på den perfekte replikken i bilen på vei hjem, som en idiot.
Så på et tidspunkt sluttet jeg å prøve å være minneverdig og prøvde bare å være hyggelig. Og det, hvis jeg skal være ærlig, er en høflig måte å være usynlig på.
Det tok meg pinlig lang tid å finne ut av dette.
Kvinnene jeg misunte, var ikke alle høyerelytte enn meg. Noen av dem var faktisk stillere. Men nesten hver eneste en av dem hadde noe ved seg som ga deg en grunn til å begynne å snakke. En ring med en historie bak seg. En tatovering du ville spørre om. En venninne av meg går med en liten gulltann på et halskjede, og jeg sverger at halvparten av samtalene hennes begynner med at noen sier: «ok, du må fortelle meg om tannen.
De hadde en dør. Folk kunne banke på den.
Jeg hadde ikke det. Jeg var en glatt vegg. Fin nok å se på, ingenting å få tak i.
Og her er delen jeg ikke ville innrømme: det er nesten umulig å bli minneverdig når du ikke har gitt folk noe å huske deg for. Vi behandler det å være «interessant» som om det er en personlighet du er født med. Som oftest er det bare å ha én synlig ting noen kan spørre om.
Slik løste jeg problemet
En uke senere sendte hun meg en e-post om noe helt urelatert og åpnet med «håper du fikk vindussetet ditt tilbake».
Hun husket meg. Etter førti-fem sekunder om en kaffekopp."
Så la jeg til enda en charm. Et lite fly, for en tur jeg tok helt alene og var stille stolt av. Så en liten bok. Så en som er en intern spøk jeg ikke skal forklare, fordi den er min.
Og spørsmålene bare fortsatte. Ikke på en «se på meg»-måte. Hele greia er på størrelse med noen knapper. Men den sitter akkurat der når du holder et glass eller skyver en notatbok over et bord, og folk blir nysgjerrige. «Hva er den der?» Og jeg fortalte dem en tretti-sekunders historie, og historien handlet alltid egentlig om meg. Et sted jeg hadde vært. Noe jeg elsker. Et år jeg kom meg gjennom.
Jeg spilte ikke interessant. Jeg hadde bare gitt folk et sted å banke på.
For å runde av historien min
Vi antar at minneverdige mennesker bare ble født sånn. Noen av dem gjorde nok det. Men mange av dem fant rett og slett ut, med vilje eller ved et uhell, at du ikke trenger å være den høyestlødende i rommet. Du må være den folk har en grunn til å snakke med, og en grunn til å nevne senere.
Du fikser ikke at du er glemsom ved å bli større. Du fikser det ved å gi folk én ekte ting å spørre om, med en ekte historie bak.
Jeg er fortsatt ikke den høyestlødende personen på festen. Jeg kommer fortsatt på de beste replikkene mine i bilen. Men det er over et år siden noen kalte meg «høy-ish, brunt hår.»
Nå er det jeg som har armbåndet. Passer meg fint.
Stykket Claire nevner:
Det er en del av et lite comeback for det italienske charm-armbåndet i rustfritt stål. Du bygger det én charm om gangen, og hver eneste en betyr noe. Vanntett, misfarges ikke, og sendes fra lageret vårt i Italia innen 24 timer.
Ingen hast. Ta en titt rundt først!
